Hvordan er det for folk som trenger mer plass men ikke kan kjøpe større bolig pga den økonomiske situasjonen nå?

Det er sannsynligvis veldig mange som har satt boligreisen sin på en pause akkurat nå på grunn av store usikkerheter. Mange er kanskje redde, da vi har vokst opp i en tid med lav rente og kun vekst. Vi er nok ikke så forberedt på tøffere økonomiske tider, og legger fortsatt ekstremt mye av vår verdi i ting vi eier og har, fremfor hvem vi er. Når vi må redusere forbruk, roe ned, så gir det også en mulighet til å sette pris på hva vi faktisk har oppnådd.

Hjernen til mennesker er skapt på en slik måte at vi aldri er helt fornøyd, det var trolig noe som gjorde at vi var påpasselige og hele tiden søkte etter forbedringer i en tid det var nødvendig. Hjernen vår har ikke utviklet seg, og det betyr at vi aktivt må trene opp evnen til å stoppe opp og bevisstgjøre oss på hvordan vi faktisk har det akkurat nå. I stedet for å jakte på nytt gull, så må vi heller stoppe opp og beundre den kisten med gull vi faktisk sitter på. 

Om alle du kjenner har kjøpt seg hus, er det lett å tenke at det er jo bare det man skal. Alle gjør jo det. Er vi mer opptatt av andre enn oss selv, så mister vi kontakter innover. Hva er det jeg liker, hva synes jeg er fint, hva trenger jeg for å trives?  Og et enda mer spennende spørsmål, hvordan kan jeg foredle det jeg allerede har? Får vi til det, blir vi gjerne mer fornøyd også og kan finne en ro.

Jeg tror også det er viktig at vi som nordmenn løfter blikket litt. Her har det vært oppgangstider siden oljealderen startet. Og når det herjer krig flere steder i verden, og vi har en pågående klimakrise. Så er det lett å distrahere seg med denne «jakten» på noe bedre, men det er også denne tendensen som er med å opprettholde fokuset på materialisme fremfor medmenneskelighet.

Hvordan kan det å bo tett på hverandre slå inn på trivselen og helsen i hverdagen? For voksne og for barna?

Å bo trangt, uten trivsel vil påvirke hverdagen. Her handler det mye om hvordan man faktisk har det hjemme. Er det nok lys, utsikt, arealer utenfor. Vi mennesker trenger egentlig ikke så stor plass, vi trenger kontakt med naturen og andre mennesker. Vi blir deprimerte og engstelige dersom vi ikke har tilgang på dette. Hvordan du har det inne kan jo også til en viss grad speile ditt indre, og mange opplever mer trivsel dersom det er rent, relativt ryddig, godt belyst, og rett og slett koselig. Og når man ser ut, så kan man komme i kontakt med naturen. Jeg tror det er mer foruroligenende dersom disse elementene mangler, enn kun størrelsen på boligen. 

Dersom vi er i kontakt med verdiene våre, og bor i samsvar med de, vil det også oppleves enklere. Bor man derimot i et slags mørkt kaos, vil det påvirke oss på flere måter, søvnen blir gjerne forstyrret. Som svekker konsentrasjon, læring, oppmerksomhet. Man blir kanskje ikke uthvilt.

Gjennom terapi har jeg ved flere anledninger opplevd at de som strever med å trives i hjemmene sine, er de som heller ikke «putter seg selv inn» i hjemmene. De flytter inn og frisker ikke opp, men bor i «andres rester» og kan oppleve å ikke føle seg velkomne hjemme. Det er et slags rituale i å ta vare på det stedet man skal bo i, om det er fargevalg, reparasjoner, ryddig osv. Men dette ritualet kan også bidra til at man faller mer på plass og kjenner seg mer i kontakt med hjemmet sitt.

I forhold til hvordan det er for barn, tror jeg det viktigste her er å skape plass til barna. At de får sine områder og plass til tingene sine. Samt at man til tross for mindre plass, kan ha et åpent hjem der venner får være med hjem. Hjerterom trumfer hvor mange kvadratmeter man har, så holdningen til hjemmet sitt vil nok en gang være viktig. 

Hvilke muligheter ligger i å bo tett på hverandre?

Barn vil jo være der foreldrene er, det er trygt og forutsigbart. Så å bo tett på hverandre, vil være et godt utgangspunkt for barn når de vokser opp. Å bo tett på hverandre, kan holde en familie samlet. Man er mer oppdatert på hverandres liv, foreldre blir mer kjent med venners barn osv, fordi man ikke trekker seg vekk og ikke ser hverandre. Men det fordrer også å til tider trekke seg litt unna, og skape plass til hverandre når det trengs.

Jeg tror ikke vi skal overdrive viktigheten av antall kvadrat, men heller understreke at det handler om å være fleksibel og tolerant ovenfor hverandres behov. Noe som er gode mellommenneskelige ferdigheter å trene opp. 

Ensomhet er en av våre tid største utfordringer. Det gjør oss både mer fysisk og psykisk syke. Hele ideen om at vi trives best med stor plass rundt oss, har kanskje bidratt til dette? Vi er ikke godt nok trent til å være tettere på folk, som kunne vært ganske så beskyttende for helsa vår. Da kan det være lurt å se til andre land, som bor mindre og tettere på hverandre. Der det skal lite til å treffe hverandre. Jeg tror det er på tide å idyllisere landsbytilværelsen og samholdet igjen.